Den første morgentime er I rute
For natten er blitt gråhåret og blek.
Nå holder verden pusten sin der ute
Og månen er en gyllen tankestrek.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Nå svinger heksen seg I siste dansen,
Og skyggene er skygger mer enn føare.
Snart vekker solen verden ut av trancen,
Mens trollet sprekker og vampyren døare.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

En dannet bil slåare blikket ned I svingen.
Der ståare en grønnøyd hulder uten klæare.
Hu var der visst! Men nei, nå er der ingen.
Hun flyktet mellom natt og dag og træare.

Den dømte ber for aller siste gangen
Føare han blir tatt med utenfor og skutt.
Mens munken gjøare seg klar til morgensangen,
Slåare solen til – og nok en døgn blir brutt.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.

Nå er det sent. Nå er det tidlig.
Se, månemannen bukker dypt og stilig.