Jeg burde fatta det for lengst,
Jeg er nok ikke typen til å binde meg.
Jeg trodde lenge en prinsesse skulle finne meg,
Vise meg at kjærligheten fortsatt eksisterte,
Men det skjedde meg aldri, det var visst mer enn jeg fortjente.
Trodde lenge at Gud skulle telle og fordele oss,
Sette oss I par så vi fikk elske og formere oss.
Jeg hadde drømmene og kjørlighet nok
Og kunne delt det med den rette, men hun dukka aldri opp.
Tida gikk, og som alltid nåare man føler seg sveket,
Lar man følelsene fly og man prøver istede;
Å fortrenge det man venter på,
Glemme alle jenter nå, blir kynisk og kald,
I den måten som man tenker på.
Jeg pleide alltid nåare vi spelte konserter
Å bli drita etter showet, rote rundt med masse berter.
Tok de med på hotellet I et forsøk på å klare
Å få varmen inn I skjela og få myka opp det harde.
Men så våkna jeg en morgen jeg var ødelagt og fyllesjuk,
Jeg trodde jeg var hjemme, men jeg var visst på et sjukehus.
Fikk høre av en lege at jeg hadde gått amok på en kinarestaurant
Og stukket ned en kokk.
Jeg gjøare en lang historie kort, jeg skakke gå I detaljer,
Men nåare kokken lå der blødende så ble det et rabalder.
Og en av de han jobba med, slo meg visst I svime,
Så de la meg I et kjølerom og ringte politiet.
Hadde ligget en time, føare jeg endelig ble henta,
At jeg fortsatt var I live var det ingen som forventa.
Måtte ligge å tine føare jeg så ble operert.
Jeg hadde fått en brist I skallen, men det var vel som fortjent.
Så jeg ble liggende og angre, liggende og tenke,
Hadde ligget åtte uker da det merkelige hendte.
For nåare du ligger gipsa og depper I en seng
Er det hardt å se at alle story'er har et poeng.
Det var en sykesøster der som var så nydelig,
Jeg tenkte at hun syns vel det jeg gjorde var motbydelig,
Men hun var snill mot meg, jeg spurte hun om grunnen.
Da smilte hun og sa; Jeg tror du har noe godt på bunnen.
Sånn ble vi sittende I time etter time,
Den dagen jeg sku' skrives ut begynte hun å grine.
Da fridde jeg til henne, kan du gjette hva hun sa?
Hun bøyde seg og hvisket inn I øret mitt…