LYRIC

Da høsten var som klarest – en september ettermiddag
Strømmet skjebnen ut små gnister på Vålerenga.
Bud gikk ut over byen – til kvinne og til mann
Om at kjerka opp I parken sto I brann.

Det var mange som tok veien – som følte de måtte dra
Opp til småhus og stille gater – mellom Galgeberg og Etterstad.
Flammen dannset I kvelden – lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke – fikk himmel'n sjøl til tak.

Så mange minner – og tanker – lever I en menneskekropp
Knytter oss til steder der vi vokste opp.
Kjærlighet til ei gate – til et hus og til en gård
Der vi brukte våre aller beste åare.

Og mange som stod der I parken – var døpt I kjerka engang
Og hadde spasert over gulvet – mens bryllupsklokka klang.
Flammen danset I kvelden – lyste mot åsen bak
Da Vålerenga kjerke – fikk himmel'n sjøl til tak.

I parken – stod det menn – som hadde spelt fotball siden dem var små
Og siden ble helter for Klanen på Store Stå.
Der sto unge, menn og kvinner – som hadde flytte inn I seinere åare
For å gi nytt liv til en del av byen våare.

Og orgelet spilte aleine – jeg sverger på at det er sant
Og kjerkeklokka ringte – da taket til slutt forsvant.
Naken, grå og øde – som en skygge mot åsen bak
Sto Vålerenga kjerke – med himmel'n sjøl til tak.

Added by

Admin

SHARE

Your email address will not be published. Required fields are marked *

ADVERTISEMENT